Lillefingre

Forfatter: 
Pris: 
kr 349,-
Utgivelsesår: 
2019
Innbinding: 
Innbundet
Sidetall: 
236
ISBN: 
9788274886506
Språk: 
Originaltittel: 
Degete mici
Originalspråk: 
Oversetter: 
Steinar Lone
Omslagsdesigner: 
monoceros

Under arkeologiske utgravinger av et romersk castrum i en liten by ved foten av Karpatene dukker det opp en mengde skjeletter. En massegrav. Er den fra romertida (området var romersk provins fra 106 til 271)? Fra den store pesten på tidlig attenhundretall? Eller stammer den fra kommunistenes utrenskinger etter annen verdenskrig? Og hvorfor mangler alle skjelettene lillefingerknoklene?

Journalister og tidligere politiske fanger strømmer til, det samme gjør militære etterforskere som stanser arkeologenes arbeid og starter sitt eget. 

I et land som nettopp har kvittet seg med et kommunistisk diktatur der ingen stoler på noen, alle mistenker hverandre for å ha noe å skjule og historien må skrives på nytt. I en liten by der alle kjenner alle, med historier om kortvarige ekteskap med engelske lorder, munker på flukt fra tvangs­arbeid som holdt seg skjult i fjellene i flere titalls år, geskjeftige hybelvertinner som finner skjulte skatter murt inn i veggen bak oppvaskkummen, en ung arkeolog med magesår, og ikke minst en dromedar bragt hjem fra Syria av en utplassert elektriker som seinere selger den på et bruktbilmarked til en fotograf som påstår at den romerske hæravdelinga som var stasjonert her også hadde dromedarer og dermed tjener penger på å ta bilder av den sammen med turistene.

Og hvem er spesialister på slike ting? Dermed dukker det opp en gruppe argentinere, spesialister på los desaparecidos i et annet slags diktatur, men ett som brukte de samme metodene. Er de pålitelige nok til at alle parter kan godta en endelig forklaring?
En burlesk roman med et tema som er like aktuelt i dag. For selv om det er gått tretti år siden kommunismens fall i Romania, mangler fortsatt et troverdig rettsoppgjør.


«De trodde at lag av sand, leire, alle slags sedimenter og svartjord gjennom historien hadde lagt seg tjukt og tett over Principia, over thermae, canabae og horreum, de tenkte at en sanselig, aggressiv vegetasjon hadde okkupert åsene. Så snart byens opprinnelse var presisert og de første dokumentariske beleggene var fastsatt, hadde forfatterne av disse tvilsomme krønikene lagt de arkeologiske restene til side, helt til 1932, da, noe de noterte seg, en entusiastisk gruppe arkeologer brakte noen sammenraste murer fram i dagen. Hendelsen ble så vidt lagt merke til, men det virket som om det som gjorde størst inntrykk ikke var ruiner som dukket fram i lyset etter to årtusen med mørke, men at det i gruppen av professorer og studenter befant seg en spesiell skapning. Det forelå fiendtlige eller vennskapelige (men ikke i noe fall nøytrale) henvisninger til den personen, og i avhandlinga til advokat Stratulat fant man, ved siden av et portrett med kullstift, en detaljert beskrivelse av kvinnen med svært kortklipt hår, som alltid gikk i ride­bukser og høye støvler, og i besittelse av et tjue centimeter langt sigarettmunnstykke av rav. Hun snakket perfekt fransk, fikk man vite fra kretsene rundt mesteren, hun beveget seg sakte, mykt, hun holdt dag­arbeiderne som var leid inn til å grave, strengt i tøylene, mens det fra de dampende blusene hennes kom en duft av fiken.»